Meilandsnavnet

Ole Johansen har laget et sammendrag over Meilands historie. Artikkelen er lettlest og har tidligere vært trykket, men dette legger ingen demper for de av oss som har lyst til å friske opp forhistoria vår eller lære mer om den.

Av Ole Johansen
Navnet Meiland:
Oluf Rygh – den store autoriteten på gårdsnavn – skriver i sin «Norske Gaardnavne» (bearbeidet utgave fra 1911) at «Dette Gaardnavn forekommer ikke andensteds, og dets Betydning er usikker.» Det kan bety Meginland som betyr Fastland; altså … «betegnende Gaarden som liggende paa Fastlandet». Han mener at det må da skrive seg fra den tiden da de fleste her oppe bodde på øyene. Rent språkutviklingsmessig finner han ingen problemer med at dette kan være den riktige forklaringen, og viser til parallelle utviklingstrekk i stedsnavn fra andre landsdeler. En annen forklaring han er inne på er at navnet kan skrive seg fra substantivet Meinland, som kommer av adjektivet meinlendt, og betyr uheldig beliggende, besværlig for ferdsel og kjørsel. Han avviser imidlertid denne forklaringen, og det er vel ikke vanskelig å forstå det når en kjenner til det nokså flattlendte terrenget mellom fjellet og sjøen.

Bosettinga:
Av skattematrikkelen fra 1647 går det fram at det da var to oppsittere på Meiland; Olluff Rasmussen og Eidis Nielsenn, og de betalte 18 mark hver i «Leylendings schatt». Dette med leilendingsskatt viser at oppsitterne var leilendinger. Området her var på denne tiden del av større gods eidd enten av kongen eller av såkalte proprietærer – rikfolk som hadde kjøpt områdene av kongen. Dette systemet med at folk utenfra eidde store landområder, opphørte for Nord-Troms sin del ved at det på slutten av 1800-tallet ble dannet en «Foreningen til Leilændingsvæsenets ophævelse». Den hadde til formål å la folk rundt i distriktet få kjøpe de brukene de bodde på, og da til en forholds rimelig pris. De fleste brukene ble solgt, men ennå i vår tid finnes det bruk i Skjervøyområdet som er registrert eidd av «Foreningen».

Folketellinga i 1801:
Den eldste tellinga jeg har tilgang til i øyeblikket, er den fra 1801. Ifølge den bodde det ialt 22 personer på Meiland. Disse fordeler seg tydelig på 4 familier bosatt på hvert sitt bruk. 3 av hovedpersonene i hver familie, betegnes som «Bonde og Gaardbeboer lever av Jordbrug og Fiskerie». Den fjerde er en enke med tre barn og et pleiebarn, og hun betegnes som «Bondekone har Gaard driver Fiske». Den eldste personen er 84 år, så kommer to personer på 70. Blant de øvrige finns flere ugifte ungdommer i 20-årene, og de aller yngste er to barn på 2 år.

Folketellingene i 1865, 1875 og 1900:
1865: 72 personer (inkludert 16 personer bosatt i Mannskarvik)
1875: 78 personer (nå er 3 personer fra Skittenbergvik tatt med, men ingen fra Mannskarvik)
1900: 99 personer (derav 13 fra Mannskarvik, men ingen fra Skittenbergvik).
Senere folketellinger har jeg ikke tilgang til, men et overslag etter hukommelsen resulterer i et antall på ca. 110 personer på 1950-tallet.

Levevei:
Fiskeriene
må alltid ha vært den viktigste leveveien, kombinert på tradisjonelt nordnorsk vis med et visst jordbruk. Man deltok i de tradisjonelle sesongfiskeriene i Lofoten og i Breivikbotn om vinteren, og fisket på Finnmarkskysten om våren. Sjølsagt var hjemmefisket også viktig resten av året.

Den første motorbåten må ha kommet til bygda, etter det jeg mener å huske hva de gamle fortalte, i første del av 1900-tallet – kanskje like etter 1915. Men Nordlandsbåten og seilet var likevel i bruk også etter krigen, om enn da ikke lenger viktig i fiskeriet.

En av de første skikkelige fiskeskøytene som kom før krigen, het Saula. Like før, eller under krigen, ble den solgt til Tromsøysund. Også andre større båter med motor ble skaffet før krigen, og etter krigen hadde de fleste aktive fiskerne sine egne motorbåter – av varierende størrelse.

Jordbruket
var i praksis drevet hovedsakelig av kvinnene og barna, bortsett fra slåttonna. Da ble fiskeriet nedprioritert for å berge høyet i hus. Den vesentligste delen av jordbruket bestod i gjødsling av jordene om våren, høyberginga om sommeren og potetdyrkinga. Gjødslinga bestod av utkjøring av naturgjødsel om våren. Før hesten kom, var det å slepe møkka ut på jordet en del av det daglige fjøsstellet – her som ellers i området. Av hester fantes det etter krigen tre, fire eksemplarer i bygda, og det var vel hovedsakelig til våronna og til innkjøringa av tørrhøyet man brukte dem. Resten av året gikk hestene mest på stas. For øvrig mener jeg å huske at der også var en eller annen av hesteeierne som hadde slåmaskin.

På 50-tallet ble det skaffet en traktor til bygda, en tung «jernhest» som iallfall produserte en forferdelig støy. Hele bygda kunne følge med hvor den til enhver tid befant seg, med en sverm av unger etter seg. Denne ble brukt en del til nypløying av jordene, men tung som den var, var det vel ikke fritt for at man stadig hadde problemer med å holde den «flytende» over litt «vasstrukne» jorder.

De fleste brukene hadde etter krigen fra en til 3 – 4 kyr, 10 – 15 sauer og noen høns. Enkelte forte opp en okse iblant, og noen kjøpte seg enkelte ganger en grisunge om våren for å sikre seg juleflesk, og iallfall en tid hadde vi ei eldrevoren, hornlaus geit i fjøset. Sauene ble sluppet ut på beite om våren, og så var det et svare strev med å sanke dem sammen igjen om høsten. Fjellområdet var stort, og det hendte vel ikke så sjelden at dyra hadde forvillet seg så langt innpå fjellet at man aldri fant dem igjen. Det fortelles for øvrig at høsten etter evakueringa fant man igjen en sau som hadde overlevd i fjellet over vinteren.

En periode etter krigen prøvde noen seg med fast leveranse av melk til meieriet i Nordreisa, men det var en nokså slitsom jobb med å slepe de store meierispannene ned til fjæra – ofte ned til fjære sjø – frakte dem ombord til melkebåten og hente tomspannene på retur. Var det så kuling og stygg sjø, kunne det tidvis bli ganske strabasiøst. Etter hvert ble det slutt på dette melkesalget.

Skogbruket
begrenset seg, naturlig nok, til å skaffe vinterbrendsel til huset. Bjørka blir ikke så altfor stor ut mot havgapet. De fleste hadde en skogteig hjemme eller del i en almenning utafor bygda, og det var et visst slit å frakte veden – oftest med robåt – hjem til gården. Like etter krigen fortsatte man en tid med den gamle tradisjonen med å skjære torv, men etter hvert som det ble mer vanlig å bruke kol til brendsel – kola ble fraktet rundt omkring til bygdene av en fast leverandør – ble det hel slutt med denne aktiviteten.

Dagliglivet
var her som ellers i området – og i tida – preget av strevet for å skaffe innkomme for å overleve. Sammenlignet med forholdene i dag kan man vel si at folk slet mer for det daglige brød enn man gjør i dag, men på mange måter hadde folk det kanskje letter enn dagens mennesker. Stressfaktorene var ikke så mange, og man hadde ikke de samme krav til komfort og til levestandard som man har i dag. Om den tids livsstandard var annerledes enn dagens, kan hver enkelt som er litt opp i årene sjøl gjøre seg sine refleksjoner om.

I ei så lita bygd som det her er tale om, kan man ikke forvente mye av det man kan kalle organisert foreningsliv. Likevel hadde man før krigen et lag av «Ungdommens Røde Kors», og på 50-tallet hadde man en ganske aktiv Redningsforening. Eget Fiskarlag hadde man også, og iallfall en periode etter krigen hadde man et Innkjøpslag – en forening som stod for organiseringa av en liten butikk hvor folk kunne få kjøpt det aller nødvendigste av det man trengte til husholdningen.

Den læstadianske bevegelsen stod sterkt på Meiland, med husforsamling de aller fleste søndagene i året. Mer eller mindre regelmessig tok de fleste del i disse møtene. Om høsten kom reisepredikantene – utsendingene – hit, og et par, tre ganger for året ble det holdt prestegudstjenester – enten i privathus eller i skolebrakka. Å reise til Skjervøy til gudstjeneste om søndagene var heller ikke uvanlig.

Skolen var todelt, og fra min egen tid husker jeg at vi enkelte år var over 20 elever i klassen. På 50-tallet gikk også barna fra Haukøya på skolen på Meiland, noe som også hadde skjedd før krigen. (En periode etter krigen hadde man egen skole på Haukøya.) Under evakueringa ble skolen brent – som de fleste andre bygningene på Meiland. Etter krigen holdt skolen til i ei brakke.

Evakueringa høsten 1944
markerer et tidsskille her som overalt ellers i området. Folket måtte flytte bort, og de fleste havnet i Lofoten og Vesterålen – området. Da man kom tilbake våren -45, stod bare ett bolighus og to fjøs tilbake. Resten var brent. Folk flyttet inn i de tre bygningene som stod igjen – eller man bodde i telt og andre provisorier – til man fikk reist de brakkene som for enkelte fikk fungere som bolighus i flere år.

Sjøl om man måtte begynne på bar bakke, fikk alle etter hvert bygd seg nye hus og fjøs, og med en standard som vel for de flestes vedkommende var atskillig bedre enn det man hadde hatt tidligere. Etter hvert normaliserte livet seg; bygda fungerte, og folket glømte mer og mer av den vonde og slitsomme perioden man hadde vært gjennom.

Sentraliseringa på 60-tallet – en ny evakuering?
Av vanlige samfunnsgoder kom telefonforbindelsen til Meiland en gang på 30-tallet, og omtrent i samme perioden ble lokalanløpene flyttet fra Haukøya og hit. Eget poståpneri ble åpnet på den tida, og elektrisiteten kom på midten av 50-tallet. Det man videre hadde håpet på, og arbeidet for, var at man skulle få bygd vei til omverdenen – enten som en omlegging av Riksveien fra Kvenangsfjellet rundt halvøya, eller som en arm til nabobygda Valan, med forbindelse derfra til Riksveien. Man håpet også på å få bygd ei kai og/eller ei noenlunde brukbar havn for fiskebåtene – som det etter hvert hadde blitt nokså mange av.

Det må derfor – iallfall for den eldre generasjon, som hadde opplevd evakueringa på kroppen – ha vært noe av en nedtur da man fra myndighetene fikk vite at man ikke kunne regne med å få realisert noe av det ovennevnte. Man fikk i stedet beskjed om at i denne bygda var det ikke lenger levelig. Man skulle flytte bort. Man kunne få en viss økonomisk støtte til å flytte, men betingelsen var at man rev ned husene og bygde dem opp på det stedet man flyttet til – fortrinnsvis Skjervøy. Meiland skulle erklæres som utvær. Dette skjedde ca. 15 år etter at man hadde hatt strevet med å bygge opp bygda etter raseringen under krigen!

Samme skjebne fikk for øvrig flere av nabobygdene, bare med den forskjellen fra Meiland – og Haukøya! – at her behøvde man ikke rive ned husene. I disse bygdene er elektrisitetsforsyninga og telefonsystemet fortsatt intakt, noe som gjør tilværelsen lettere for de som kommer der.

Det har ingen hensikt her å gå nærmere inn på den effekten det måtte ha – kanskje helst på de eldre – at man igjen måtte bryte opp fra det tilvante og skape seg en ny tilværelse, men enhver kan vel tenke seg hvilke tanker og følelser mange av dem måtte ha når de for andre gang i sitt liv ser hele sitt livsgrunnlag og livsverk ødelagt av folk utenfra – ikke av erklærte fiender denne gangen, men av det som vel helst kan betegnes formyndere, som mener å vite best hva som er til gagn for folk. Det merkelige i denne situasjonen er kanskje helst at det ikke ble gitt mer uttrykk for bitterhet og forbitrelse enn det som i virkeligheten kom fram.

Hvordan man i ettertid vil vurdere fraflyttinga – som en tragedie eller som en lykkelig begivenhet – får være opp til den enkelte. Folk opplevde vel tingene litt forskjellig og hadde forskjellig holdning til det som foregikk. Det finnes iallfall både positive og negative faktorer som må tas med når man skal se tilbake.

Nåtida:
Men folket fra Meiland har ikke sluttet å bry seg om bygda si. På tross av den nedturen fraflyttinga betød, blomstrer bygda på et vis igjen i dag, nå med over 20 hytter i tillegg til de 4 husene som ble stående igjen etter den siste raseringa. Om sommeren kan der tidvis være ganske folksomt, og iallfall hvert 5. år møter oftest mye over hundre personer fram for å være med på Meilandstreffet, som siden 70-tallet har blitt en fast tradisjon. Det forteller kanskje noe om folkenes tilknytning til stedet – og til hverandre. Samtidig viser det at fraflyttingen – den perioden som av mange kjentes meningsløs og vond – er i ferd med å gli ut av bevisstheta og glømmes, slik evakueringa etter hvert ble bare et vagt minne.

Sammenhengende bosetting på Meiland har påviselig vart i snart 400 år, og sjøl om den i dag har en annen form enn tidligere, er det ennå ikke slutt.