Et bardomsminne

«første gang jeg stakk av»
Av Tormod Henriksen

Den eldste personen på Meiland som jeg kan huske er Nils Henrik Henriksen på Haukøy født i 1867. Han var sønn av min oldefar Henrik Nils Meiland født i 1846. Etter eget minne og utsagn fra mine eldre søsken og foreldre, var jeg en veldig vilter krabat. Bestefar pleide å ha meg i band, og jeg brukte å si til han: bit ava, bit ava. Det betydde at han skulle binde meg, Alvin er mitt andre navn og bestefar brukte å kalle meg med mitt andre navn, og derfor betydde bit ava bind Alvin fast. Jeg hadde flere kjælenavn. Bestefar kalte meg også for Totta.

Kristine Henriksen pleier å fortelle at Hans, bestefar til Steinar, ofte tok meg og Steinar med på sjøen i lillespissa. Da jeg var omkring tre og et halvt år, hadde jeg lært å ro. Denne fortellingen handler om første gangen jeg stakk av fra Meiland. Det var sensommeren 1950, poteten var nettopp tatt opp av jorda og bestefar hadde kommet hjem fra Tromsdalen en liten tur. Bestefar bodde på den tida hos sin datter Ågesina i Tromsdalen. Pappa hadde leid en båt som het ”Lomen”. Han hadde akkurat kommet hjem til Meiland en tur.

Da pappa kom på land med jolla og gikk opp til huset, benyttet jeg anledningen til å prøve jolla. Denne båten var slett ikke så lett å ro og holde styringen på som lillespissa til Hans. Det var landvind og det bar av gårde mot Haukøya med meg og jolla. Jeg husker at jeg gråt og var redd, men jeg klarte likevel til slutt å lande i støa til Hilmar Nilsen på Haukøya. Hilmar og Oline var mine gudforeldre, så i denne fjæra hadde jeg vært før sammen med mine foreldre. Rasmus, sønn til Hilmar, kom ned i fjæra, tok meg opp fra båten og bar meg opp til huset til Hilmar. I det samme huset bodde Nils Henrik, faren til Hilmar. Jeg kan huske at Nils Henrik tok staven sin og banket i taket og ropte: Hilmar, Hilmar, gusønn din er her.
Nå skjedde ting fort. Hilmar sendte Rasmus om bord for å starte opp Fram, sjarken til Hilmar, og så skysset han meg tilbake til Meiland. I fjæra på Meiland ble jeg møtt av en alvorlig pappa og bestefar. Jeg husker bestefar tok meg i hånda, leide meg opp til huset og sa: Du Totta, du Totta du var veldig flink til å ro. Denne historia er det siste jeg kan huske om bestefar. Min mamma fikk ikke vite noe om det som hadde skjedd før etterpå. Hun var gravid med min bror Paul, og pappa og bestefar hadde ikke villet gjøre henne urolig og skake henne opp.