En skårunges minne

Grytidllig en januarmorgen i 1962 tuslet jeg avgårde mot Solstad. På kjelken hadde jeg en slunken sjømannssekk og ei lita matbomme. I sekken var det to doble ulltepper, et sett gamle oljeklær og vanlig sjøhyre. Jeg skulle ikke akkurat på noen lofottur. Det var jeg for ung til, men jeg skulle være påsitter med Alf, og vi ville ikke komme på land hver kveld så jeg måtte ha med mat.  Maten min var brød, tørrkjøtt, margarin, sirup, tyttebær og en pakke lofotlefse. Ho Anni, søstera mi, var med meg og hun hjalp meg med kjelken. Jeg tror hun grudde seg til at jeg skulle reise. Hun visste at de kveldene jeg kom hjem var jeg trøtt og sliten, og dermed måtte hun ta all ved – og vannbæringen. Hun var heller ikke fremmed for å sage og klyve veden.

Da Alf var unggutt, hadde han vært med M/K ”Måsen” og fisket med pappa. Nå skulle vi bytte på det. Som påsitter med han Alf hadde jeg seks garn i sjøen og alt fritt. Vi var enige om at jeg kunne få kjøre sjarken og manøvrere så mye jeg ville. Dagen før hadde vi greid garnene i Rotsundværingen, postbåten til Alf. 28 garn skulle settes. På turen spurte Alf om jeg ville styre. Båten var utstyrt med 2,5 hester Taifun, men den bråkte som en 50 hesters motor. Da vi skulle bytte plass, holdt det på å skje en ulykke, husker jeg. Motoren snurret rundt og det var bare så vidt at båten ikke kantret. Kun snarrådighet av Alf sin side hindret det.

Til å dra garnene brukte vi sjarken. Den var omtrent ny, hadde 5 -9 sabb oppfyringsmotor og spill. Nå var det slutt å dra garnene med handmakt. Fisket var brukbart. Vi hengte fisken og når det var godt vær, leverte vi på Skjervøy, og vi overnattet ofte der. Første gangen vi var der, kjøpte Alf meg en garnhøtt. Denne høtten har faktisk fulgt meg gjennom hele livet, og jeg har den fortsatt.

Det var ikke ovn i lugaren, men primus hadde vi. Jeg husker en morgen Alf sto opp og fyrte på primusen. Kaffekjelen var klargjort kvelden før, men den var bunnfrossen. Var det riktig kaldt, ble også fyrlampa brukt til å varme opp. Alf hadde en skinnpesk han sov i, så han led ingen nød. Det gjorde for så vidt ikke jeg heller. Under meg hadde jeg en tykk halmmadrass. Når vi la oss, rullet jeg meg inn i ullteppene mine og Alf pleide å bre oljeklær og en presseningsbit over meg. Nå hadde jeg det godt og varmt. Kosten om bord var enkel. Livretten vår, husker jeg, var stekte torsketunger og stekt rogn. Belysningen ombord var ei lita parafinlampe.

 Når vi sov ombord, hadde vi strømpelestdørk. Det vil si at vi hadde flere lag med pappesker på dørken. En kveld vi lå på Skjervøy, var ferdige med dagens gjøremål, hadde spist og vi satt og kosa oss sa Alf: Voj, voj, vi har daga. Da våres besteforeldrene var like gamle som oss, sov dem under seilet og hadde bål på ballast-steinene. Der kokte dem mat.

Å ro hjemmefiske var ingen 9 til 4 (16)-jobb. Jeg måtte opp klokka 4 om morgenen, få i meg mat og komme meg avgårde. Sjarken lå mesteparten av tida ankret opp bak lille Haukøya. Nå var det å hive seg på årene og ro ut til sjarken. Det ble en aldri så liten oppvarmingstur. Ofte ble det lange dager. Fisken skulle sløyes og henges, og om kvelden var det en trøtt krabat som stupte til køys.

Jeg husker en februardag vi kom på land. Vi hadde plagdes mye på sjøen, og vi var slitne og trøtte begge to. Oljeklærne mine pleide jeg å la legge igjen i naustet hos Alf. På hjemtur kjente jeg lukta av nystekte vafler. Alf sa til meg: Henriette har gebursdag i dag. Bli med inn! På bordet på kjøkkenet var det en stor stabel med nystekte vafler. Nils og Ellen satt ved bordet og spiste. Henriette skuflet ungene unna og sa: No må dokker bli ferdige. No skal mannfolkan spise! Spør om det var en kar som vaks. Tenk at jeg hørte sammen med de voksne! Jeg følte meg kry og stolt, og jeg langet i meg vafler det jeg klarte. Da jeg gikk hjem den kvelden, hadde jeg også fått med meg litt vafler til småsøsknene mine. Hjemme ventet dem på meg. De syntes jeg hadde vært lenge borte. Jeg dro opp vaffelposen og fortalte, som sant var, at jeg hadde hørt på Henriette, som var så flink å fortelle gåter. Jeg ramset gåtene opp alle i hopen, for eksempel: Fra Oslo til Dramm en er det 20 mil???

En dag på sjøen følte Alf seg uvel. Vi holdt på å dra den siste garnlenka. Alf måtte legge seg på benken, og jeg fikk beskjed om å dra garnene i streng så fort jeg bare kunne. Så var det å sette kursen mot land. Alf så blek ut, og jeg ble litt redd da jeg så det. No må du gi han kamfer, sa Alf. Det betydde at jeg måtte kjøre på så hardt som mulig.

Vi kom til moloen og det var flo. Henriette leide Alf opp og det ble sendt bud på doktor. Jeg spurte Alf om hva jeg skulle gjøre nå. Bare sett garnene du og se om du får noen med deg på havet. Vi deler nå halvt om halvt, sa Alf. Ordene i fra Alf var en kjempe tillitserklæring å få for en 14-åring. Doktorbåten hentet Alf. Jeg gikk med sjarken på fortøyningen, begynte å greie garnene og sløyde fisken. Jeg sov ombord den natta. Dagen etter gikk jeg til Kvassnes for å sette garnene. Noen ganger hadde jeg Jonna med på sjøen, av og til Ragnar, men mest var jeg alene. Fisket var brukbart. Vanligvis samlet jeg to-tre sjøvær før jeg gikk til Skjervøy og leverte fangsten. Gammelfisken ble hengt opp på hjellen. Jeg kan huske Nils Rasmus som en ivrig liten tass. Han var iherdig med å slite stortorsken opp på hjellen, men han fikk også hjelp av søstera, ho Ellen. En gang hadde de griset seg veldig til med lever og slog over hele seg. Da sa Nils: Ka du trur ho mamma sier no. Å, kor flink dokker e til å arbeide, sa bare ho Henriette.

Jeg minnes at Alf var syk en lang stund. Det var visst noe med nyrene som plagde han. Jonna og jeg var i alle fall på Skjervøy og hentet Alf da han kom hjem fra sykehuset. På hjemturen oppdaget vi at vi hadde Nils fra Joasdalen med sjarken foran oss.  Her luktet det kappkjøring. Alf og Jonna satt på en fiskekasse på dekket, og da vi nærmet oss Nils fra Joasdalen, sa Alf: Du har vel litt ekstra å gi? Som seg hør og bør passerte vi Nils fra Joasdalen på loside. Alf og Jonna satt med ryggen mot loside, og jeg minnes et aldri så lite smil hos Alf da vi passerte naboen fra Joasdalen.

Etter at Alf hadde blitt frisk, fisket vi noen sjøvær så var sesongen over. Tørrfisken ble tatt inn rundt St. Hans tider, lagt i notdorryen til pappa og slept inn til Lars Sletten i Reinfjord. Sammenlagt tjente jeg vel 700 kr og da var garnene betalt. Det var masse penger for en gutt som akkurat nå hadde fylt 15 år. Denne sesongen hadde vært uhyre lærerik for meg. Alf hadde vært en streng og erfaren læremester. Hvis jeg gjorde noe galt, fikk jeg snart spørsmål om jeg var i slekt med innlandsfolket. Men Alf ga også mye ros når det trengtes og jeg lærte at ombord er det alltid skipperen som bestemmer.